Forfatter: essenceofthedark

Advarsel: Dette er en såkalt deathfic, med andre ord vil den inneholde død. Mord, eller døden er et sentralt tema her, så hvis du ikke liker slikt, ber jeg deg om å dra herfra nå, jeg vil ikke høre noen klager om dette!!!!

Forfatters notater: Denne novellen er et resultat av en skoleoppgave fra første klasse på videregående, med andre ord skrev jeg denne da jeg var 16 år gammel, ung dum og idiotisk, ja det er jeg jo fortasatt da men…hrrm, det er ikke pointet, pointet er at jeg fikk en 6- eller en 5 på den (dårlig husk…hehe) og jeg er faktisk ganske stolt av det, dessuten liker jeg den så mye at jeg bestemte meg for å legge den ut her. Oppgaven var slik: Skriv en novelle med tittelen Istapper. Håper dere liker å lese den like godt som jeg likte å skrive den:

Jeg eier denne novellen og du våger ikke å stjele den eller konseptet til den, den er MIN, MIN, MIN!!!!!!!!

Mona hadde alltid likt vinteren. Alt var så overnaturlig da. Alt var så hvitt og rent. Istappene hang ned fra greinene i furuskogen. Vinteren var så vakker, spesielt i år. Hun følte seg så fri, så ren langt ned i sjelen.

De sorte klærne hennes ga en skarp kontrast mot den hvite rene snøen. Hun kledde seg alltid i sort nå for tiden. Det liksom bare passet slik. I sort var det hun tilhørte, og det kledde henne. Svart var hennes farge. Håret hennes, klærne hennes, skoene hennes, til og med neglelakken hennes var svart. Hun kunne knapt huske den tiden hun kledde seg i annet enn svart. Ikke det at hun ville huske den tiden akkurat, det gjorde for vondt. Faktisk var det bare minner som gjorde vondt nå for tiden.

Det var en kald kveld og frostrøyken sto ut foran henne som damp. Mona likte kalde kvelder. Ikke det at hun frøs, for det gjorde hun ikke. Nei, det hun likte var at alt virket så … uviktig. Som om ingenting betydde noe annet enn vinteren og henne selv… og Sindre selvfølgelig.

Skogen var hvit, som pakket inn i bomull. Istappene bare hang der som nåler av glass som glitret av lys fra alle kanter.

For et øyeblikk sto hun bare der og tok inn det julekortaktige synet. Så satte hun seg ned på en av de store steinene som var så typisk for denne lille lysningen midt inne i skogen. Skal tro om Sindre kan se dette, tenkte hun.

Mona tittet ned på Sindre. Hun hadde alltid tenkt på kjæresten sin som kjekk. Nå så hun at hun hadde tatt feil. Han var ikke kjekk, han var … slående vakker. Man kunne ikke beskrive ham på noen annen måte. Han så ut som en engel som hadde falt ned fra himmelen.

Huden hans var nesten like hvit som snøen og han lå helt stille. De store vakre brune øynene hans var lukket og det mørkebrune håret hans vistes godt under svartfargen som var nesten vasket ut. Det var litt rufsete og rammet inn ansiktet hans på en nesten overnaturlig måte sammen med den svarte hetten til genseren han hadde på seg. Hans nyvaskede svarte dongeribukse var den han var så glad i, slitt etter mange års bruk. Slik han lå nå så han så fredfull ut.

Hun hadde aldri før trodd at rødt på hvitt kunne være så vakkert. Mona lukket øynene. Hun husket fortsatt hvordan han hadde kysset henne, og hvor kjærlig han hadde sett på henne.

Mona trakk pusten dypt inn. Hun kjente seg så lett, som om hun kunne fly sin vei hvert øyeblikk. Bare smykket hennes, det lange smykket i sort lærreim, med et omvendt kors på, holdt henne igjen. Sindre hadde alltid sagt det kledde henne. Han hadde til og med spurt hvor hun hadde kjøpt det.

Kjærlig tok hun av seg smykket og la det varsomt rundt halsen hans. Rødt og hvitt. Rødt som blod, hvitt som snø. Hun tenkte på tårene hans som hadde sildret nedover kinnene hans og det forvirrede uttrykket i ansiktet hans idet blodet hans begynte å strømme i takt med pulsen, hun kom aldri til å glemme hvor vakker han hadde vært da. Vakrere enn noensinne.

Varsomt la hun hendene hans i kors over brystet. Ingen frostrøyk sto ut foran ham slik det gjorde hos henne. Sakte børstet hun tre hårstrå bort fra ansiktet hans. Så vakker han er. Hun bøyde seg ned og kysset pannen hans. Huden hans var så kald, så hvit som snø. Hun skyndte seg tørke blodet hans av seg i snøen. Snøen ble raskt farget rosa etter hvert som den blandet seg med blodet fra hendene hennes.

Mona smilte og reiste seg. Hun så kjærlig på ham en siste gang før hun snudde seg for å gå. Ikke vær redd Sindre, vi vil møtes snart. Klærne hennes hadde fått flekker av blod på seg. Hun fikk se til å vaske dem når hun kom hjem, blod var alltid så vanskelig å få ut av klærne. Sakte plukket hun opp skolesekken. Kniven sin lot hun ligge. Så gikk hun hjemover.

Istappene som hang på greinene var så vakre, det siste kveldslyset ble reflektert i dem. Mona hadde alltid likt vinteren. Vinteren var så vakker, spesielt i år…