Tyro og Karons motvillige eventyr

1. kapittel - Begynnelsen

A/N: denne historien finnes også på engelsk. Jeg føler egentlig at den er mer velskrevet på engelsk, men den er litt lengre på norsk (jeg har aldri oversatt den aller siste biten). Sannsynligheten for at jeg kommer til å fortsette på denne er ganske liten, men likevel til stedet. Men det kommer nok ikke til å skje med det første.

Alle historier trenger en begynnelse, hvor vi blir presentert med hovedpersonen, og gjerne får vite hvordan denne personen ser ut, hva denne driver med på fritiden, hvor snill og uskyldig denne personen er, og hva som er problemet. For alle bra historier må ha en konflikt som angår hovedpersonen, gjerne i en slik grad at denne stakkaren må ut på en lang og/eller farefull tur som gjerne varer i måneder og år, noe som kan være høyst ubeleilig om man glemmer tannbørsten sin igjen hjemme. Disse farene er gjerne slik at de er vanskeligere å overkomme i økende grad. Først etter at disse farene er overvunnet kan hovedpersonen få lov til å få komme hjem igjen, forhåpentligvis noen erfaringer rikere, og alle hjerter gleder seg.

Vår historie handler om Tyro og Karon.

Tyro var gud for alle de villfarne, både de religiøst, og de geografiske villfarne, og selvfølgelig for de tidsmessige villfarne (altså for alle de som uttrykket ”å være på feil sted til feil tid” passer bra på. Som resultat hadde Tyro mang en plutselig veldig ivrig tilbeder som hadde endt sitt liv med disse ordene: ”Bare prøv og snitt opp buken min med den kniven der, Tyro er definitivt med me – argh!”), og smågud for de syke albatrosser som hobby. Om man noensinne skulle oppleve å se han, ville man ikke være i stand til å se at han var en gud, til tross for alle de guddommelige eplene og druene han hadde spist, og all den himmelske honningen han hadde drukket; ingen av delene var i stand til å skjule det lett forvirrede blikket med de smått skjelende øynene, det oppriktige smilet som dekket hele fjeset, og auraen av forvillelse som omsluttet ham i en radius av 20 cm. Alle som kom så nære ville oppleve en fornemmelse av å være alle andre steder enn der man burde være.

Selv ikke det lange, viltre håret hans kunne skjule det dumme gliset. Høyden hans (1.60) bidrog heller ikke med på å gi inntrykk av en godt voksen gud (987 ¾ år), eller den sjanglete gangen hans, som om han hele tiden ombestemte seg angående hvilken vei han skulle gå.

Det verserte rykter blant de andre gudene om at den eneste grunnen til at Tyro fortsatt fikk lov til å bestemme over de villfarne (hvilket i grunnen var svært lite, ettersom skjebneengelene var de som avgjorde hva som ville skje med alle som kom i kniper, noe helter som Acis den Fryktløse og Liander den Sprøyte Gale hadde oppdaget for lenge siden, ettersom de fortsatt var i live. Hadde de derimot trodd at Tyro var den som passet på alle de villfarne, og avgjorde om en var verdig til å overleve, ville de ha endt et eller annet tempelraid i de fjerne landene med å stirre dødt på alle pilene, spydene, sverdene og andre skarpe gjenstander som kan spidde en kropp, som stakk ut av kroppen deres. Men siden de fortsatt var i live, hadde de selvsagt innsett av skjebneenglene fortrakk de som kom seg ut av kniper på egenhånd) og de syke albatrossene, var at han var Zones dattersønns fillenevøs bror, men det var ikke godt å si med alle de barna Zone hadde skaffet seg de siste 10 100 årene med diverse gudinner og dødelige kvinner.

Zone var den øverste leder for alle gudene, den som til syvende og sist avgjorde i tvister mellom guder eller gudinner (mennesker fikk som regel noen andre ta seg av, med mindre det dreide seg om noen som interesserte Zone spesielt), og som sendte sine straffende lyn når det passet ham de få gangene han faktisk avgjorde tvister mellom mennesker. Det var også Zone som i størst grad sørget for at det kom nye guder og gudinner til i Aë, gudenes hjempalass som lå mellom skyene, og som sørget for at palasset ble utbygd når det begynte å bli litt vel folksomt. I begynnelsen hadde Aë vært imponerende. Nå var det en labyrint. En labyrint med lange dokøer og tette avløp. Det var Zone som sørget for alle disse såkalte heroene, disse halvgudene som hadde litt gudeblod i sine forfengelige årene, som om det gjorde dem til spesielle individer. Alle disse endte som regel opp som suicidale helter, som på merkelig vis var de som overlevde lengst av alle heltene. De nådde faktisk en alder av 20 år!

Men dette var ondsinnede rykter om Tyro. Andre rykter sa at det var Virinica, den eneste gudinnen man visste med sikkerhet at ikke var Zones datter, og som han av denne grunnen behandlet som om hun var det, som hadde en viss forkjærlighet for Tyro, og som derfor hadde overtalt Zone til å la han få beholde det lille han hadde av gudestatus.

Ingen av delene var sanne.--

Karon var gud for illojalitet, fiendeskap og sjalusi. Han var ikke en gud som man tilba; han var en gud som det ble ofret til for å prøve å unngå å bli lagt for hat av den mest gretne av alle gudene. Vel, bortsett fra guden for søvn, Dormus, som var like morgengretten som en bjørnebinne med unger, PMS og tannpine ville være, var Karon den mest gretne av dem alle. Og han var det ingen problemer å se at var en gud: muskelmasse jevnt fordelt på en høy og velformet kropp, hår som lå unaturlig perfekt rundt et vakkert ansikt som hadde et smil som dessverre aldri nådde øynene, og en væremåte som fortalte at han var underlagt kun den som kunne overvinne ham, og det var det bare Zone som kunne.

Hvordan det gikk seg til at Karon og Tyro ble stilt for høyestegudsretten, tiltalt for å ha hjulpet en amorøs prins med å røve en allerede gift prinsesse, som resulterte i totalutslettelse av to storbyer, et utall landsbyer, og et ukjent antall menneskers død, som skapte kø i systemet til Allori, dødsgudinnen, det var det ingen som visste. Mennesker døde ikke lenger da de skulle, men kunne gå i lengre tid som en skygge av seg selv. Det var ikke tolererbart. Synderne måtte straffes!

---

”Dere står tiltalt for medvirkning i bortførelsen av den allerede gifte prinsessen Avina,” begynte Zone henvendt til Tyro og Karon der de måtte ligge langflate og ydmyke foran Zones føtter. Et sted i mengden av de ansamlede guddommelighetene kunne man høre noen fnyse: ”Høh! Som om han noen gang har brydd seg om noen giftering før!”

Overlegent overså Zone denne kommentaren og fortsatte til de bøyde skikkelsene på gulvet:

”Som følge av denne bortførelsen ble byene Naya og Kamiro totalt utslettet og innbyggerne likeså. Dette, sammen med ødeleggelsene av en rekke små landsbyer har skapt en massiv bølge av sjeler som står på vent til å få lov til å forlate kroppen. Dette er meget alvorlig, da vi ikke kan ha noe av en masse døde mennesker uten hode som vandrer rundt som en annen kylling.

Har dere noe å si til deres forsvar?”

”Om jeg får lov?” spurte Karon så ydmykt han bare klarte, det vil si så ydmykt en seiersherre er ovenfor den fangede fiendtlige generalen.

”Spytt ut,” svarte Zone. Karon reiste seg opp og så utover den forsamlede flokken av sladrelystne gudinner og guder.

”Om det faktisk hadde vært jeg som står bak denne kjedelige episoden,” sa Karon til slutt, ”så ville jeg i det miste prøvd å skjule hvem det var som stod bak. Jeg har da yrkesstolthet! At jeg ville ha lagt igjen så opplagte spor som et dokument som praktisk talt sier at jeg gjorde det for å bli dømt for det, er latterlig! Og det som er enda mer latterlig, er at jeg står tiltalt sammen med Tyro! Som om jeg ville slå meg sammen med Tyro for å lage bråk! Det var heller ikke min eller Tyros håndskrift på dokumentet engang!”

Noen av guddommelighetene begynte å mumle seg imellom om at det var sant. Ingen avskydde Tyro så mye som Karon.

”Kan så være, Karon, kan så være. Men inntil din uskyld har blitt bevist, så må jeg dømme dere,” avbrøt Zone (Zones ord var lov, for slik var loven. Enkelt og greit. Karon og Tyro kunne være glade bare for å ha fått en rettssak i det hele tatt, selv om det hele var et spill for galleriet for å blidgjøre Virinica). ”Har du noe å tilføye Tyro?”

Det ble helt stille.

”Tyro?” Fortsatt ikke noe svar.

”Tyro? Svar da mann!”

Stillheten ljomet.

”Anatos, gå å spark til Tyro!” beordret Zone.

Anatos, guden for hovmod og overlegenhet, og Karons lillebror, gikk bort til Tyros kropp, tok sikte, og tuppet til så Tyro flyttet seg 30 cm bortover gulvet. Tyro gav fra seg et grynt, rullet over på siden og snorket lavt.

”Å, han sover ja. Vel, da dømmer jeg deg Karon, gud for rivalisering, fiendeskap og sjalusi, og Tyro, gud for de villfarne (her hørtes latter fra de forsamlede gudene og gudinnene), til å måtte vandre blant mennesker, som mennesker, altså uten noen som helst form for guddommelig makt, i 10 år hver,” sa Zone henvendt til Karon. ”Noen protester?” la han til med et hevet øyenbryn.

Det så ut som Karon hadde mest lyst til å slå noen ned med pest og byller der og da, men han ga et stolt rist med hode til svar.

”Fint. For du og Tyro må gå sammen og passe på hverandre.”

”Hva?! Du kan ikke mene det?!”

”Og husk det, Karon: Tyro burde ikke være død når straffetiden er omme, ellers kommer du til å ønske at du var det også!”

”Men du kan ikke for alvor mene at jeg må passe på den gnomen av en gud?!” hylte Karon fortvilt, all overlegenhet som blåst bort.

Zone gjorde en feiende bevegelse med hånden, og all den guddommelige utstrålingen til Karon begynte langsomt å falme. Tyro viste ikke store forandringer.

”Men jeg er ikke i stand til å passe på den lille snørrungen!”

Zone lente seg til høyre side av domstolen og dro i en spak. Bak Karon og Tyro revnet materien, og en skitten, nedbrent landsby viste seg.

”Ha det gøy!” sa Zone lystig, og mente det, mens gudene for kroppsbygging og vektløfting, Iham og Sparkles, dro først den jamrende Karon inn i revnen, og etterpå den snorkende Tyro. Straks etter at materierevnen hadde slukt det siste snorket til Tyro, lukket den seg igjen.

---

Skrikene til en baby trengte gjennom den døde stillheten i den nedbrente landsbyen.

”Hva i Aë er den lyden?!” hylte Karon frustrert. Tyro, som endelig hadde våknet, svarte helt uanfektet: ”En bortkommen baby.”

”En bortkommen baby? Har ikke du mistet dine guddommelige evner?” spurte Karon mistenksom.

”Vræl! Vræl! Vræl!”

”Mistet hva?” spurte Tyro uskyldig. ”Jeg må si at Aë har gjennomgått en del forandringer siden sist,” la han til da Karon bare stirret på ham.

”Har ikke du fått med deg noe som helst?!”

”Vræl! Vræl! Vræl!”

”Tror ikke det. Av hva da tenkte du på?”

”Vi er ikke i Aë lenger!”

”Vræl! Vræl! Vræl!”

”Å, jeg syntes nok at Zone hadde overdrevet dekorasjonen litt, ja. La oss gå og se hva som feiler den babyen.”

Tyro forsvant bak et hushjørne, dukket opp der veggen skulle vært, og forsvant bak et annet hus.

”Vræl! Vræl! Vræ…- ghu-ghu!”

Og så ble det stille.

”Tyro? Hvordan gikk det? Fikk du ungen til å klappe igjen? Tyro?!” En plutselig forutanelse grep Karon. Riktignok hadde han ikke ventet at noe skulle tilstøte Tyro ennå; det hadde han ventet skulle skje omtrent dagen før avstraffelsen var over. Men Kena, gudinnen for Mørfis lover, likte å ta noen ved nesen, og Karon hadde hun visst lagt for hat da han hadde latt typen hennes bli sjalu på en eller annen fremmed fyr, og så hadde de endt opp med og drepe hverandre. Karon kunne ikke fatte at det var noe å bli sur for. Skjønte hun ikke en spøk?

”Tyro?! Kan du ikke svare når noen snakker til deg da, mann?!”

Full av bange anelser fulgte Karon etter Tyro.

A/N: ja, det var det. Kanskje kommer jeg til å fortsette denne en dag, kanskje ikke. Who know?