A/N: Hei, Sofusgirl her. Dette er den første historien jeg noen gang har prøvd å skrive, så jeg håper mine eventuelle lesere liker den ;) Kapitlene vil være forholdsvis korte, men jeg håper dere har tålmodighet med meg. Jeg har foreløpig 13 skrevne kapitler, som jeg vil legge ut etterhvert som jeg får "reviews" :D (skjønt om jeg ikke får noen vil jeg nok legge ut et kapittel når jeg føler for det) Vel, takk for oppmerksomheten ;)

edit: har skrevet om kapittelet og forbedret det. Har nå en total av 16 kapitler skrevet ;)

Kapittel 1 – En ny begynnelse

Et par snakket stille med en pike. Bylten i hendene til kvinnen beveget deg en smule, men roet seg snart. Kvinnens lange sorte hår var skjult av hetten på en like mørk kappe, hennes gylne øyne var tårevåte og hun lente seg tungt på sitt høyre ben. Piken, Saya, var ikke eldre enn tyve år, og studerte sin Herre og Frue med et alvorlig blikk. Hennes grå øyne forstod hva de ville si, og hun dro fort en mørkebrun kappe over sitt brunblonde hår. Herrens røde lokker stakk ut fra under en solid hjelm, og både hans og hans kones antrekk viste at de var klare til kamp, til tross for at de allerede var hardt skadde.
"Vær så snill, Saya, ta godt vare på henne. Hun er vår eneste etterkommer" hvisket hun til den unge heksa. Hun nikket og tok forsiktig imot den lille bylten i hendene hennes.
"Jeg lover at ingenting vil skje med henne mens jeg passer henne. Hun vil bli holdt trygg, Frue" hvisket hun. Kvinnen og hennes mann takket henne.
"Vår tid vil snart være omme. Men vær så snill, la henne vare lenger enn oss. Hun vil vokse seg sterk. Jeg kan føle det." hvisket han og strøk barnets kinn med den ene armen han hadde igjen. Den andre var kappet av og blødde fremdeles.
"Ja, Herre…" svarte jenta.
"De er her! Løp lille heks! La dem ikke fange deg, eller vår dyrebare lille pike" sa kvinnen med tårer rennende nedover kinnene sine. Heksa hvisket bare så vidt ja enda en gang. Hun så paret spre sine vinger og vifte med halene sine mens de gikk til forsvar mot angriperne, før hun løp avgårde, og etterlot demon-paret hun tjente.

Hun fortsatte å løpe til hun kom til en liten og tilsynelatende forlatt hytte. Hun gjemte seg der og begynte ritualet hun visste var så viktig for den lille pikens overlevelse. Hun fjernet teppet fra babyen og la henne på gulvet. Saya skar gjennom huden i håndflaten sin og med et kjapt kutt. Så lot hun det lille blodet dryppe ned i en bolle hvor hun alt hadde blandet vann, sand og urter. Barnet åpnet sine ravgule, kattelignende øyne og truet med å gråte
"Hysj, kjære barn. Jeg skal bre deg inn igjen snart" sa Saya beroligende. Barnet forstod henne ikke, men den trøstende varme stemmen hennes var nok til å roe den lille ned. Deretter dyppet Saya pekefingeren i blandingen og bøyde seg over barnet. Hun begynte sakte med å male en halvmåne på babyens panne, og fortsatte å male til barnet var helt dekket av mystiske merker og symboler. Saya mumlet noen ord på et eldgammelt språk, som hørtes ut til å være eldre enn tiden selv. Symbolene begynte å gløde svakt med en lys blå farge da hun uttrykte de siste ordene på sitt eget tungemål.
"Som det er sagt, så vil det skje!" Merkene forsvant, sammen med barnets hale og vinger. Øyenfargen mørknet sakte, til den var brun med bare et lite skjær av gult...
"Jeg skal ta godt vare på deg, barn. Du som er den siste av de mektige Yokai..."

16 år senere

Det var en uvanlig varm dag i slutten av mai. Katryn var ute og stellet hestene. Hun hadde bodd på denne gården i over et år nå, og hun prøvde, så godt hun kunne, å gjøre seg fortjent til oppholdet. Kvinnen hun jobbet for, Fru Charlotta hadde mistet mannen sin for et par år siden, og ifølge andre tjenestepiker på gården hadde hun blitt enda striere i ettertid. Katryn visste ikke om det stemte, da hun ikke hadde bodd her da mannen var i live, men de andre hadde ingen grunn til å lyve til henne om det… Hun hadde lært fort hvilke av menneskene på gården som var til å stole på og hvilke som bare ønsket å gjøre alle ondt. De fleste kjente til Fru Charlottas temperament, og var mer enn villige til å gi en hjelpende hånd for at ingen skulle måtte lide unødig.

"Katryn! Kom deg hit, i dette øyeblikk!" ropte en stemme. Katryn reagerte umiddelbart og kom løpende inn. Hun skjønte av tonen til fruen at hun var misfornøyd med henne. Vel, mer enn misfornøyd…
"Ja, Frue?" sa hun og neiet respektfullt.
"Kan du ikke gjøre noe korrekt din ubrukelige pike!" sa fru Charlotta rasende.
"Jeg gav deg én enkel oppgave. Du skulle bare se til at mine barn er trygge, sa jeg. Og du tillot dem å leke i gjørmen og få sine vakre klær skitne! DET ER IKKE TRYGT KATRYN! Se på unge Tobias, han har fått et sår" Katryn så mot guttungen, han strigråt over det lille skrubbsåret han hadde fått. Katryn bøyde hodet skamfullt. Hun burde visst bedre enn å la barna gjøre slikt. Fru Charlotta var så streng... Katryn selv hadde vokst opp hos en kjærlig kvinne som lot henne leke som hun ville så lenge hun også husket å gjøre sitt arbeid. Siden disse barna ikke hadde noe arbeid de måtte gjøre hadde Katryn trodd det skulle være greit å la dem leke litt. Det hadde ikke en gang vært hennes jobb å passe barna. Det var frøken Signys jobb, men hun hadde blitt med barn selv, og var i dag med sin mann for å bringe frem den lille, så Katryn hadde fått hennes jobb for dagen.
"Men frue... jeg bare tenkte at de ville være lykkeligere dersom-" Fru Charlotta avbrøt henne.
"Lykkeligere? Ser han lykkelig ut Katryn?" Fruen var definitivt rasende. Katryn pleide egentlig ikke å gjøre mye galt, men fruen var vanskelig å blidgjøre, og hun tillot ikke noen feil. Dermed var det mye Katryn gjorde som ikke var direkte galt, men bare ikke bra nok. Skjønt denne gangen var en av de få der hun virkelig hadde tabbet seg ut.
"De skal se presentable ut til en hver tid Katryn! De skal aldri leke slik! Tror du kanskje leking gir dem de rette holdninger? DET TROR IKKE JEG! Du vil ikke lenger bli værende i dette huset!" ropte hun. Katryn kunne se spytt komme ut av munnen hennes mens hun ropte, og ansiktet hennes hadde blitt nærmest purpurrødt. Fru Charlotta var en motbydelig adelskvinne. Hun brukte prangende store kjoler, alltid siste mote, og hun hadde flere dobbelthaker enn en kvinne i trettiårene burde. Men slik var nå adelen. To små gutter i løpet av kort tid hjalp ikke heller. Hun hadde ikke akkurat gjort noe for å få tilbake formen etter disse årene...
"Men Frue, hvor skal jeg da-" begynte Katryn å si. Hun ville ikke kastes ut! Hva skulle hun da gjøre?
"DU ER UNNSKYLDT!" ropte Fruen sint. Hennes to sønner så på Katryn, én med uskyldige store øyne, tårer nær ved å sprette ut igjen, den andre med et blikk som tydelig viste at han mente seg bedre enn henne. Den minste snufset og snudde seg mot sin mor, men hun ignorerte ham til fordel for å skule mot Katryn til hun lystret.

Katryn gikk, så fort at hun praktisk talt løp, ut av hallen og inn på "rommet" sitt. Ikke at det var stort. Et skjul med en stråmadrass og et laken. Hun satte seg ned på gulvet og gråt. Hun tok lakenet av sengen og pakket alle sine eiendeler inn i det. Hun hadde ikke mye... Bare den enkle brunrøde kjolen hun brukte og skjorten under den, og en annen varmere vinter-kjole laget av en slags brun ull eller noe, selvfølgelig med en varmere skjorte til å ha under. Dette, litt mat og det lysegrå skautet hun alltid hadde på hodet var alt hun eide. Åh, og selvfølgelig hennes eneste eiendel med litt verdi, hennes nydelige armring. Det var tilsynelatende laget av sølv eller muligens hvitt gull, og hun hadde det alltid gjemt. Hun hadde sydd en liten lomme på innersiden av kjolen sin, hvor hun gjemte det. Med mindre en visste nøyaktig hvor det var, ville en aldri finne det. Katryn tørket tårene fra sine gyllenbrune øyne og reiste seg.
'Kastet ut igjen... Jeg er virkelig patetisk. Hvordan har det seg at jeg alltid klarer å ødelegge alt? Jeg trodde virkelig fru Charlotta kunne beholde meg...' tenkte hun. Hun sukket og tok på skautet. Det lange røde håret hennes hang ned, og glinset i sollyset som slapp inn gjennom det lille hullet i veggen som skulle forestille en glugge.
'Det er kanskje best slik… Charlotta var ikke akkurat snill mot meg' hun sukket.
'Vel... Jeg ble i hvert fall værende i over et år denne gangen… bedre enn den forrige gården jeg arbeidet på' Hun plukket opp "pakken" og la nok et hjem bak seg mens hun funderte på hvordan hun skulle klare å finne seg et nytt hjem før vinteren kom…