Dragen er død!

Disse tre ordene for fra by til by. Bud-bærere red sine hester til døde, og brevduer fløy som gale. "Død, død er Krag den store" sa de "og hans skatt er fri for alle".

Men først av alt kom nyhetene til en landsby i nærheten av dragefjellet. Den var for liten til å ha et navn, og var akkurat langt nok borte til å være relativt sikker for dragen.

Landsbyens hovedinntekt hadde vært å selge utstyr og proviant til eventyrere som ville forsøke seg på dragen, og siden ingen klarte det var fremtiden sikret.

Men en morgen forandret dette seg. De holdt akkurat på å åpne når de hørte et skrekkelig brøl, og alle som hørte det ble sikre, for de kjente et dødsskrik når de hørt det. Dragen var død.

Mort tenkte tilbake på dette mens han prøvde forgjeves å tenne ild. Det hadde regnet hele dagen, og han så ikke frem til en natt ute i regnværet. Livet hans i landsbyen hadde vært kjedelig, og som foreldreløs hadde han ikke akkurat hatt høy status i landsbyen. Han hadde vært oppe og måkt i stallen når brølet hadde nådd dem, og etter å ha tenkte kjapt gjennom livet sitt til det tidspunktet hadde han sluppet spaden. Uten så mye som å stoppe for forsyninger hadde han gått mot dragefjellet. Dette slo ham nå som meget dumt, siden han ikke var kledd for dette regnet.

En kvist som brakk i nærheten brakte ham tilbake til nåtiden. Han gjemte seg hurtig og så godt han kunne under en stor busk, for en kunne møte alle slags typer på denne veien. "Jeg sa jo at vi burde tatt med kart" stemmen var litt hes. "Det sa du ikke, og ikke fyrstikker heller. Har du funnet veien kjære broder." Dette hørtes ut som en jente. "Nei" sa den tredje stemmen,

"men det er kanskje litt ly for regnet under den busken der". Og før Mort kunne røre seg, ble bladene skubbet til side. Mort så inn i et ansikt som slett ikke var stygt, men som var en smule værbitt. Så gliste det. "Beklager, kompis, jeg visste ikke at denne busken var opptatt".

Mort klatret ut av busken. De så slett ikke farlige ut.

"La meg introdusere oss" sa den som hadde oppdaget Mort. "Vi er søsknene Mene, Mene, Tekel Ufarsin. Jeg er Mene, det er min søster Tekel" jenta smilte til ham " og dette er min bror Mene". "Heter dere det samme?" spurte Mort forvirret. "Mamma var en svært distré kvinne" sa en av Menene uforstyret.

"Jeg heter Mort" sa Mort. "Bare Mort?" spurte Tekel. "Bare Mort" svarte Mort litt stivt.

"Det var virkelig bra vi møtte deg" sa Mene. Eller kanskje det var Mene, for det var like umulig å se forskjell på dem som på deres navn. "Vi kommer fra en landsby på andre siden av fjellet, og hørte dragen dø. Vi er på vei for å få litt skatt, men glemte kart" han så surt på den andre Mene. "Vi vil dele mat og varme med deg , ja sågar dragens skatt, viss du viser oss veien".

Mort tenkte på dette. Det var nok mer enn nok skatt, og han begynte å bli forskjølet av denne kulden. "Det er greit" sa han og nøs.

Dagen etter var en strålende dag, solen skinte og kun noen dammer vitnet om gårsdagens regn. De gikk videre mot fjellet, lystige til sinns og helt uten sorg. Mort ledet dem sikkert, for selv om han aldri hadde vært nær fjellet, var et ganske nøyaktig kart spikret opp i landsbyen.

Her og der på stien stakk brolegging opp. Kanskje hadde det vært en by her en gang.

Det nærmet seg middagstid da de så søylen av røyk som steg fra fjellet. De stoppet opp uten et ord, og bare så på røyksøylen. I hvert hode og hjerte kom den lille tvilen, var dragen egentlig død? Selv brølet de hadde hørt virket mindre viktig, nå når fjellet var så nært.

Mort begynte å lure på om livet i landsbyen var så ille, selv om det var kjedelig.

Men tanken på hardt arbeid og håning fikk noe til røre seg i sjelen hans. Kanskje var dragen der, kanskje ikke, men han ville aldri gå tilbake til det livet.

Reisefølget hans begynte også å røre på seg, og Mene sa " Vel, det er på tide å spise, la oss ta middag før vi går videre". Selv om han prøvde å høres lystig ut, skalv stemmen en del.

De andre sa seg enige, og de satte seg ned for å spise.

Etter middagen fortsatte de mot fjellet, men nå var humøret meget lavere. Tvilen gnagde fortsatt i dem og ingen følte for å snakke. Alle fire unngikk å se på røyksøylen. Oppmerksomheten ble derimot ledet til at terrenget ble stadig vanskeligere.

Store kampesteiner lå over stien, og grus gjorde at de måtte passe på hvert skritt, men omsider kom de til bunnen av fjellet, og et stykke over seg så de hulen. "Vel, da er vi her"

sa Tekel. Ingen gjorde mine til å gå opp. Mene så mot solen. "Hei, det ser ut til å at natten kommer, best vi lager oss litt kvelds". "Et siste måltid" mumlet den andre Mene, men alle overhørte ham. Mort følte seg ikke sulten og rastløsheten kom over ham. "Jeg går og ser om det er trygt" sa han. Han kunne se lettelsen fare over fjesene deres og begynte oppstigningen mens de ønsket ham lykke til. Veien opp var mindre vanskelig enn han hadde trodd, noe som så ut som en vei ledet opp til siden av hulen og platået utenfor. Han stoppet ved siden av hulen for å få igjen pusten. Han tok et dypt pust og bad en liten bønn.

Så gikk han inn i dragens hule.

Dragehulen var fylt med lukten av svovel og sot, men Mort enset den knapt, for der inne, utstrakt som en katt i solen, lå dragen.

Det tok han en stund å få kontroll over seg selv, det var mulig han skrek, men han rørte seg ikke. Han lukket øynene og ventet på kjevene som nå virket uunngåelige.

Det gikk en stund uten at noe hendte og sakte åpnet han øynene.

Nå så han at dragen var død, den hadde et sverd gjennom strupen. Han snudde seg og så noe skrekkelig på veggen. Et menneske var brent i relieff, og nedenfor lå aske med både bein og metallrester i. Han skalv og snudde seg mot dragen igjen. Den var vakker; gylne skjell og med krøllete horn på hodet, den hadde vinger (også kledd i gylne skjell) store som en åker. Pigger løp langs ryggen. Han gikk nærmere og drog sverdet ut av strupen på dyret. Det kom intet blod, men skjellene dekket over såret som om det aldri hadde vært der. Han funderte på dette en stund, men så gikk han rundt dragen

Drager elsker gull og verdifulle ting, de samler dem sammen og sover på dem. Det var dette Mort nå fikk se, og han sto like fastfrossen som når han hadde sett dragen, men denne gangen hadde han helt andre grunner. Så jublet han i fryd og løp frem til haugen. Han lot gullmynter renne mellom fingrene, han lo i fryd hver gang han så nok en juvelbesatt kostbarhet.

Hvor lenge han satt slik viste han ikke, men tilslutt tenkte han på de der ute og forlot hulen

Alt han tok med seg var sverdet han hadde tatt fra dragestrupen.

Han fant de andre gjemt bak noen steiner hvor de klemte seg sammen og du kan tro de ble glad da Mort kom tilbake. Men enda gladere ble de da han fortalte dem om hva han hadde sett.

Mene tok fram en flaske med vin. "Dette må feires" sa han og fylte fire glass.

De skålte for drageskatten og Mort tømte glasset uten å se at de andre ikke rørte innholdet.

Plutselig ble han veldig søvnig. Glasset falt ut av hånden på ham, og han segnet sammen mot steinen. Han drømte om drager, riddere og et skinnende sverd.

Solen stakk ham i øynene, men den var ingenting imot greinen som stakk ham i ryggen.

Han reiste seg og gikk med den stølheten man får av å ligge mot en stein i en uke eller to.

Minner strømmet på, og han så seg om etter søsknene Ufarsin, men så dem ikke. Derimot så han en karavane ved fjellets fot. Han fikk akkurat en dårlig følelse i magen når han hørte en stemme bak seg. "Hva gjør du her" sa den bryskt. Den tilhørte en liten mann med en gedigen bart. Mort forklarte seg og spurte hva karavanen gjorde her. " Leiter etter skatter ser du vel" sa mannen " lite sjanse  for det nå, hele greia blei borte for flere dager siden".

Mort følte halsen snøre seg sammen. "Hvilken dato er dette"? "Det er 14 Gruni" sa mannen. Mort gjorde en rask hoderegning. Han hadde sovet i to uker! Ikke rart han følte seg støl.

Mannen så lenge på ham " Hør her gutt, det er ikke bra å reise alene heromkring" sa han "bli med på karavanen vår". Han begynte å gå nedover. Mort så seg omkring. Det var ingen spor etter reisefølge hans, men når han så ned, fant han sverdet han hadde tatt. Han smilte bittert. Det var nok greinen som hadde stukket ham i ryggen. Han tok det opp og fulgte etter mannen.

Livet ville iverfall ikke bli kjedelig nå lenger.

Slutt