Ja, dette er da en av tekstene (den jeg ble mest fornøyd med) jeg har skrevet på skolen... Bare følte for å legge den ut.


Jeg står på en togstasjon, uten å vite hvordan jeg kom hit. Malingen på bygningen er falmet og slitt, og skiltet med navnet på stasjonen henger på halv 12. Det er to spor der togene kan komme inn. Men først må de ut av tunnelene som er på begge sider

Jeg ser meg rundt. Det er snø på bakken, og kaldt i lufta, men jeg har verken jakke eller lue, eller sko for den saks skyld. Lyden av et tog som nærmer seg får meg til å kikke opp. Et gammelt, rødt tog kommer glidende inn med hylende bremser. Dørene åpnes og to personer kommer ut, en eldre kvinne og en gutt som ikke kan være eldre enn 9 år. Damen er like ansiktsløs som de andre passasjerene jeg kan se gjennom den åpne døren. Guttungen, derimot, har et merkelig gråaktig hår og blek hud med et blåskjær. Øynene er en rar farge: grønt blandet med melkehvitt, og munnen er blodrød. Jeg kjenner en frysning nedover ryggen idet han smiler til meg og vinker. Akkurat som om han vil jeg skal følge etter. Han går mot utgangen etter å ha kastet et siste blikk på meg.

Jeg står stille noen øyeblikk for så å, uten å vite hvorfor, løpe etter ham. Av en eller annen grunn jeg bare se hvor han skal. Når jeg kommer ut av bygningen, venter han på meg, fremdeles med det rare smilet. Idet jeg kommer nærme, begynner han å gå igjen, en haltende gange. Merkelig nok, så lagde ikke skrittene hans fotspor i snøen på bakken.

Når han stopper denne gangen, er det foran en boligblokk. Han peker på en søppelcontainer som står der. Den er sikkert etter noen som har pusset opp eller noe lignende. Jeg går bort til den og kikker oppi. Masse rot. En haug med planker, spiker og isolasjon med noen tøystykker blandet inn i det hele. Først skjønner jeg ikke hva jeg ser etter og ser på gutten igjen. Skuldrene hans rister, som om han ler, men ingen lyd kommer ut av munnen. Han peker på containeren igjen, lengre inn denne gangen.

Når jeg kikker nedi, er det en stram lukt som slår meg. Kopperaktig, og som om noe er i ferd med å råtne. Lengst inne, i enden som ikke kan åpnes, er det noe som ikke er byggemateriale. Jeg rekker akkurat bort, så jeg kjenner på det. En jakke med noe inni. Jeg snur meg lynkjapt tilbake for å se på gutten, men han, han er borte.