En Noe Uvanlig Dag

Jeg bøyde meg utover vannet. Det var alltid så rolig her. En halv times gåtur fra nærmeste vei. Ingen vind som laget bølger på overflaten. Det var perfekt. Ansiktet mitt var det samme som alltid der det ble reflektert i tjernet; smalt og så lyst at man ikke skulle tro jeg noen gang hadde vært ute i sola. Bleke lepper, høye kinnbein og litt for store grønne øyne. Jeg sukket. Ingen forandring i dag heller. Bare det samme ansiktet med en rufsete, rødbrun tust på toppen, som liksom skulle forestille hår. Jeg trakk meg bort fra vannoverflaten, bort fra speilbildet, og satte meg i gresset.

Jeg tenkte tilbake på dagen. En helt vanlig dag, ingenting annerledes. Jeg hadde våknet klokka halv 8 og på en eller annen måte fått snublet meg ut på badet. Etter en kjapp dusj nærmest løp jeg inn på kjøkkenet for å spise frokost på 5 minutter. Og selvfølgelig var kjøleskapet tomt. Bilnøklene hadde jeg som vanlig plassert et eller annet lurt sted, og endte opp med å endevende alle mulige steder før jeg endelig fant dem i jakkelomma. Noen banneord, og en venstre sko på høyre fot, etterpå var jeg til slutt ute av døra, satt i bilen og var på vei til skolen. Å være student på universitetet er ikke bare gøy. Hvert fall ikke på en mandags morgen etter en noe fuktig kveld på byen. Til slutt greide jeg da å få parkert, og var akkurat kommet inn døra da timen startet. Læreren, unnskyld; foreleseren, var som vanlig 10 minutter forsinket. Lunsj var noe jeg definitivt så fram til, ettersom frokost hadde bestått av et par tørre knekkebrød i hånda. Så var det tilbake til forelesningene. Og akkurat som alle andre mandager, prøvde hjernen min å hoppe ut av skallen gjennom pannen, og jeg lovte meg selv at jeg ikke skulle gjøre det samme neste helg. "Ja, særlig," var alt en sarkastisk liten stemme i hodet mitt påpekte før den forsvant igjen. Altså, en helt vanlig mandag.

Mens jeg satt sånn og tenkte begynte hele kroppen å klø, spesielt på brystet og nedi buksa. Det var som om innvollene mine ble skvist sammen, og jeg mistet pusten noen øyeblikk. Pusten min var tung og ujevn da jeg endelig fikk den tilbake. Når den merkelige følelsen slapp taket, fant jeg meg selv liggende like ved vannkanten. Jeg kravlet bort og bøyde meg ut. Hadde noe skjedd? Hvorfor hadde det klødd og stukket sånn? Det første jeg la merke til var et par mørkerosa lepper. Et par feminine, mørkerosa lepper. Ansiktet mitt hadde fått litt farge og det var blitt rundere. Jeg stirret mens rødbrune krøller falt ned rundt hodet. Øynene mine hadde fått et rart glimt som ikke hadde vært der før, og brystet mitt, som normalt var flatt, hadde utviklet to ganske store pupper! Blikket falt nedover og jeg kikket raskt opp. Det var ingen å se eller høre rundt meg. Jeg satte meg ned på rumpa i gresset, og lot skjelvende fingre gli mot glidelåsen i buksa. Hele tiden gikk ordene "vær så snill, dette kan ikke være virkelig," rundt i hodet mitt. Jeg fikk åpnet smekken, og kikket ned. Det var flatt. Med rynkede øyenbryn løftet jeg boxeren vekk fra huden. Den var borte! Penisen min var borte! Pusten kom raskere og alt gikk rundt for meg.

"Hva i de grønneste helsiker?" var det siste jeg tenkte før alt ble svart.


Enda en liten sak jeg skrev i klassen. Vi jobber med noveller akkurat nå, men jeg tror jeg skriver litt for lange setninger til at det skal være en novelle XD