UDØDELIG

En historie om sjakk, og om å miste noe man ikke var sikker på om man hadde.

Det tok visst bare et øyeblikk – hun var ikke sikker – og så var det over. Hadde hun kikket en annen vei, blunket litt for lenge, ristet på hodet for å kaste håret ut av øynene – da hadde hun gått glipp av øyeblikket. Var det for sent da? Ville det være for sent om enda et øyeblikk?

I et forvirret sekund tok minnene henne tilbake. For tre år siden. Det hadde vært et øyeblikk, det også. Midt på slagmarken hadde Kong Skye vendt sin hest og ropt ut:

«Asterisk! Jeg forfremmer deg.»

«Hva?»

«Jeg forfremmer deg!»

Kunne hun stolt på ham da? En forfremmelse – hun var bare bonde. Svart bonde, rute G7. En gateunge, et offer i spillet. Men der hun sto, helt ytterst på slagmarken, blant de hvite rekkene på bakerste rad, der var hun verdifull. Hun forventet å bli forfremmet til tårn, eller springer, kanskje – derfor falt munnen åpen da han igjen ropte til henne:

«Asterisk, jeg forfremmer deg til dronning.»

Og hun hadde blitt dronning, der og da. De hadde ikke vunnet slaget, men en liten seier var vunnet mellom dem. Kongeriket fikk sin dronning, som det hadde lengtet etter i årevis. Og selv om Asterisk – det uoppdragne, rampete geniet fra slummen i hovedstaden – ikke var den beste for rollen, tok folket godt imot henne. Ja, det hadde vært fint. Hun hadde holdt sin post ved Skyes side i tre år.

Tre år.

Tilbake til nåtiden. Dronning Asterisk av det Svarte kongerike blunket og ristet håret ut av øynene og kikket den andre veien litt for lenge. Skye forsvant ut av syne, og da hun fant ham igjen, var det for sent. Hun så hesten hans, den høye, svarte hingsten stallguttene var så stolt over, steile brått. Skye hadde aldri vært god på hest. Hun visste dette. Hennes egen hest var lang borte, tilbake i hovedstaden, fordi det var upraktisk for Asterisk å sitte til hest i kamp – men akkurat da, i dette øyeblikk, skulle hun ønske den var her. Mens Skye klamret seg fast og hingsten igjen fikk bakkekontakt med forbena kjempet Asterisk seg fram – mellom hvite uniformer og svartkledde lik, hester og de store merukdyrene de hvite troppene red. De robuste, pelskledde kroppene var umulig å dytte til side, hun tråkket over og oppå dem mens hun kjempet, og søla fra skosålene hennes flekket til de hvite merukdyrene. Hun så hva som kom til å skje. Langt der framme dukket Skye ut og inn av synsfeltet hennes – snart sikker i salen, snart i fare. Den Hvite Kongen var ikke langt unna.

Det var ulovlig. Alt var ulovlig. Idet den Hvite Kongen angrep, var det som om hele slagmarken stoppet opp et sekund – eller kanskje det bare var frykten hennes – i sjokk. Det var ulovlig.

«Krig har ingen regler,» pleide Skye av og til å si, og han hadde nok rett – men dette, dette var ulovlig, en grov forbrytelse. Og Skye kunne ikke forsvare seg. Den ellers så rolige, vakre hingsten han red reiste seg på bakbena igjen, og klørne som dryppet av gjørme på framsiden av hovene fektet vilt i luften. Den Hvite Kongens hest – for han red til hest, ikke til meruk – virket uanfektet idet dens herre løftet sverdet og –

Et forvirret sekund. Asterisk snublet i en kropp, en hvitkledd soldat som vred seg på gresset. Et øyeblikk var Skye borte bakom kjempende menn, men så rettet hun seg opp igjen og speidet etter ham. Hun kunne ikke stoppe der. Kunne ikke.

«Jeg forfremmer deg!»

«Hva?»

De hadde giftet seg like etter – og de hadde vært lykkelige, ikke sant? Skye hadde bare vært en valp av en konge da. En oppkomling som ikke helt hadde kontroll. Men denne morgenen, idet han kledte seg til kamp foran øynene hennes, var han annerledes. Han var en konge. Hennes konge. Kong Skye.

«Du er fin.»

Han lo hult og lukket den siste knappen hardt. Hun visste at denne ene knappen holdt omtrent hele jakken hans sammen – hvis den løsnet, ville resten av knappene enkelt følge etter. Hun hadde mistet tellingen på hvor mange gange hun hadde utnyttet det de siste årene. Under jakken hadde han en ringbrynje av det sterkeste metall, men hun visste innerst inne at det ikke var nok. Alle soldatene bar ringbrynjer eller lærvester under uniformen, men det beskyttet ikke godt. Hun visste det, og hun forsto grunnen: de var sjakkbrikker. Hun og Skye hadde kommet fra Utsiden, de var ikke født inn på brettet til rollen som brikker – men de var sjakkbrikker . Og en sjakkbrikke faller etter ett direkte treff.

«Asterisk, hvis – hvis det skjer noe i dag –»

«Hva skulle skje?»

«…Nei, ingenting. Glem det.»

Kong Skye falt fra sin hest. Den hvitkledde mannen til hest dro sverdet sitt ut av Skyes kropp da han falt, lot blodet falle i tunge dråper mot bakken, hvor de knuste i en million små biter. Ferdig med jobben snudde den Hvite Kongen hesten og red mot grensen til det hvite kongeriket. Rundt ham gikk det opp for folk hva som hadde skjedd; hvit- og svartkledde stoppet i sine spor og så stillferdig på den utfoldende scenen. Skyes hest steilet igjen i frykt, men det gjorde ikke rytteren noe, for han lå allerede på dalbunnen mens regnet tegnet blanke spor i skitten på ansiktet hans. Og Asterisk visste at det var for sent.

«Skye!»

Han var fortsatt våken idet hun skrenset ned ved hans side. Det svarte stoffet i uniformen hans lot ikke rødfargen skinne så godt igjennom, men gulldetaljene og -knappene var allerede innsmurt med blod og gjørme, nesten usynlige. Noen tøylet inn Skyes hest og dro den unna idet den viste tegn til å ville reise seg igjen, men Asterisk fikk det ikke med seg.

«Skye…»

Han smilte, men det var et smertefullt uttrykk. «Ast.»

Det fantes ikke ord.

Nei, det fantes ikke ord. Asterisk satt fortumlet ved sin konges side, ved sin manns side, ved Skyes side, tviholdt på ham som om noen ville komme og ta ham fra henne. Bilder spilte tilbake foran øynene hennes, aldri mer enn ett øyeblikk ad gangen.

«Du er fin.»

«Hvis det skjer noe…»

«Ingenting kommer til å skje. Vi er unge og udødelige, ikke sant?»

«…Akkurat. Det går fint, Ast.»

De tre årene føltes som ingenting, blott en dag, som om hun hadde blunket for lenge og kastet bort håret og gått glipp av dem.

«Unge og udødelige, liksom…»

«Skye, ikke - …Ikke snakk.»

«Hvorfor ikke?» han hostet litt, og det hørtes forferdelig ut, som om han hadde svelget barberblader. «Det…Det er slutten nå.»

«Nei,» insisterte Asterisk, holdt fastere om den lille kongen sin, han som hadde båret et helt kongerike på egne skuldre som syttenåring, han som nå ble et offer for sitt eget spill, bare tjueen. «Det får du ikke lov til.»

De hvitkledde soldatene vandret bort fra slagmarken. Igjen sto de svartkledde, iblant likene til både sine egne og fienden, iblant dyr og mennesker og monstre. Og dronningen, hun som alltid lyste opp slottet og gatene og torget og drikkehusene, hun som fryktløst sloss ved Skyes side – hun lente seg over kongen, som nå lå stille og rolig, og gråt.